Takk for meg!

I dag er siste dag jeg skriver til dere. Etter to år med ukentlige tekster i denne spalten er det med litt vemod og blandede følelser jeg takker for meg.
Hva skyldes så det, lurer du kanskje på? Vel, livet går videre, dagene er
travle og alle de firbente dere forhåpentligvis har hatt gleden av å lese om,
krever sitt. Fordi jeg aldri kommer til å være fornøyd med «nesten best» har
jeg bestemt meg for å hoppe på etterutdanningen til smådyrspesialist. Det
betyr fem år med studier, kurs, hospitering hos spesialister, journal- og
artikkelskriving. Jeg er heldig som arbeider sammen med en gjeng mennesker
som alle er ambisiøse på egne og klinikkens vegne, så til tross for at dette
kommer på toppen av full jobb og små barn er jeg overbevist om at det skal
jeg klare.
I denne spalten har dere også møtt mange av mine kolleger på klinikken. Livet
på klinikken går videre, med meg og alle de andre, bortsett fra at jeg får
perioder på 2-3 uker i halvåret borte i forbindelse med videreutdanningen
min. Dagene hos oss er spennende og meningsfylte. Hver eneste dag kommer et
trettitalls hunder, katter og hester, og innimellom en kanin, et marsvin, en
fugl eller kanskje en skilpadde til å komme inn døren hos oss. Mer eller
mindre bekymrede eiere kommer til å bli tatt imot av Alice, Anne eller Laila,
og forhåpentligvis kommer de til å føle seg i trygge hender. Veterinær
Christina kommer til å føde ei lita jente eller en liten gutt før året er
omme, og hennes vikar Anja kommer til å ha sine første, nervøse dager hos oss
i oktober. Laila kommer til å starte sin etterutdanning først til hundemassør
og siden til hundefysioterapeut, og tilby rehabiliteringstimer med
vanntredemølle før vi skriver 2012. Alice kommer til å overta Lailas ansvar i
butikken i løpet av høsten, og stadig like begeistret over kattenes
egenrådighet kommer hun etter alle månemerker til å ta med seg mang en syk
katt hjem til sykepleie. Dyrepleier Anna kommer til å ta eksamen i
tannbehandling på veterinærhøyskolen. Kirurg Kristin kommer til å fortsette
sitt utrettelige arbeid på operasjonsstuen, og innen et års tid er hun i gang
med kikhullsoperasjoner i ledd. En dyrepleierstudent kommer til å starte
lærlingetiden hos oss, og arbeidet med å lære henne opp fra grønn og
hjelpeløs til dyktig og effektiv kommer til å være frustrerende, spennende og
givende. Anna kommer til å pushe henne rundt med vaskekosten, medisiner og
fôr dagen lang, alltid like opptatt av klinikkens hygiene, dyrenes ve og vel
og veterinærenes effektivitet. Anestesisykepleier Janne kommer til å være
klinikkens kloke hode som alltid. Som holder hodet kaldt og bena på bakken
når det koker, som holder oss i ørene når vi ikke helt klarer å tenke klart
og som holder liv i dyrene når vi andre tror at alt håp er ute. Janne kommer
til å takke for seg i løpet av et par år, gå inn i en velfortjent
pensjonisttilværelse, og forhåpentligvis komme innom som uunnværlig konsulent
når hun finner det for godt. Annes øye for det estetiske kommer til å sørge
for at våre nettsider ser lekre ut, våre annonser innbydende og ikke minst at
klinikkens b
oss hver gang vi bruker for mange bandasjer og annet forbruksmateriell, og
som den samvittighetsfulle innkjøpsansvarlige hun er, antakelig klage litt på
at hennes innkjøpsbudsjett er i trangeste laget i ny og ne.
På hesteavdelingen kommer fru veterinær og hestespesialist Svendsen til å
fortsette å lage føll, inseminere hopper og sørge for at antallet
hestefødsler her nede i sør holder seg oppe. Hun kommer til å bite tennene
sammen som alltid, aldri gi opp før hun må, og redde mang et hesteliv.
Dyrlege Mari kommer fortsatt til å være den ryddige av de to, sukke litt over
rotet på kontoret, i bilen eller i klinikken. Hun kommer til å kjøre rundt
til stallene i distriktet, passe hestenes tannhelse, øve seg på kirurgi og
stå med nesa først i køen når kirurgen vår kommer for å operere hestene
månedlig.
Og ikke minst kommer Mari til å juble litt til høsten, når sensuren på hennes
fagdyrlegeutdanning foreligger og hun kan kalle seg for dansk fagdyrlege i
hestemedisin. Assistent Kine kommer til å fortsette å påpeke diverse hesters
gode eller dårlige høver, stelle med dem, trimme høvene og som alltid være et
hestehode foran veterinærene til enhver tid. Dyrepleierstudent Benedicte
kommer til å fullføre sine studier i Danmark, bli en habil hesteanestesør og
passe på når veterinærene roter det til for seg.
Personlig ser jeg i første rekke fram til en sommerferie med sol og saltvann.
Eksamen i team- og prestasjonscoaching ved UiA er nylig avlagt, med det for
øyet å bli en bedre daglig leder for den herlige gjengen jeg nettopp har
beskrevet for dere. Jeg synes jeg fortjener en pust i bakken. Til høsten
begynner alvoret igjen. Kun det beste er godt nok for Kristiansands små og
store firbente!

Takk for oppmerksomheten.

Beste hilsener, med voff og mjau og vrinsk fra meg!


Kreft....

....Ordet gir ubehagelige vibber hos de fleste. Kreft. Sykdommen som kommer snikende, som tilsynelatende kommer uten grunn og som for de fleste kommer uventet. I wikipedia står det: «Kreft er en fellesbetegnelse på sykdommer som skyldes ukontrollert cellevekst eller deling. I enkelte tilfeller vil en celle dele seg og/eller vokse unormalt, noe som til slutt fører til at det dannes en svulst, celleklump. Godartede (benigne) svulster stopper som regel å vokse etter en stund, mens ondartede (maligne) svulster fortsetter å vokse, og vil etter hvert gjøre alvorlig skade på vev og organer i nærheten.» Videre står det noe om at kreft kan skyldes arv, alder og miljø og litt om hvor mange som får kreft i Norge hvert år. Over halvparten av allle mennesker i Norge som får diagnosen ondartet kreft dør innen ett år fra diagnosetidspunktet. Ikke rart vi alle rister oss litt og foretrekker å ikke forholde oss til kreften før vi må! Hva så med dyr? Hvor mange hunder f.eks får diagnosen kreft hvert år i Norge?

På nettsiden www.krefthoshund.no leser jeg at over 50% av alle hunder over 10år dør av en eller annen form for ondartet kreft. Av disse har de aller fleste ikke fått noen form for kurerende behandling før de dør eller avlives. De aller fleste hundeeiere velger å la en kreftsvulst på en hund som er over 10 år gammel bli til hundens liv ikke lengre er et verdig liv, og lar så hunden få slippe. Hos tispe er nok den vanligste kreftformen svulster i juret, men hvis vi ser bort fra jursvulster (som jo regnes som en ren hunnkjønns-kreft) er svulster i huden den vanligste kreftformen hos hunder av både hann- og hunnkjønn. Jeg har lenge lurt på hvorfor så mange velger å la en svulst få vokse fritt og lukker øynene for de konsekvensene en slik klump kan ha. Er det fordi de velger å være naive? Er det fordi de ikke synes hunden er verdt pengene det koster å behandle? Eller kan det være at de rett og slett ikke vet hvilke mulighter som finnes?

Etter en liten diskusjon med meg selv har jeg falt ned på at det siste må være årsaken. Jeg har derfor lyst til å fortelle historien om blandingshunden Fant. Fant var nemlig bare et par år da hans eier tok kontakt med klinikken fordi hun hadde oppdaget en klump bak øret på Fant. Hun var bekymret, og heldigvis av det slaget som ikke venter til hunden også er synlig syk før hun kontakter en dyrlege. Veterinær Kristin tok imot Fant, og kunne raskt konstatere at det var en lymfeknute som var stor. Ved nærmere ettersyn kunne hun faktisk kjenne at flere lymfeknuter rundt på kroppen til Fant kjentes store. Samme dag ble det derfor tatt celleprøver av et par av lymfeknutene, og disse ble sendt til analyse. Bare noen få dager senere var diagnosen klar; Fant hadde lymfekreft, eller såkalt lymfom. En ondartet kreftform i lymfeknutene. Uten behandling hadde Fant bare uker eller få månedere igjen å leve.

Fant sin matmor var lei seg, frustrert og sint. Hvorfor skulle hennes unge hund rammes av kreft? Han var jo sunn og frisk, av blandingsrase som de fleste mener at lever ekstra lenge, og ikke minst lever han et aktivt liv på landet. Kristin kunne ikke gi henne svar på hvorfor. Man kan om regel ikke det, men klarte å få matmor til å fokusere på «her og nå» og mulighetene som ligger der, heller enn på å være bitter. Etter noen tårer og tenners gnissel klarte matmor å samle seg og tenke klart, og var da ikke et øyeblikk i tvil om at det som gjøres kan skulle gjøres for Fant.

Dermed bar det til Oslo allerede neste uke. I mellomtiden var celleprøvene fra fant analysert ytterligere, og da Fant kom til Norges Veterinærhøgskole var de klare til å sette igang cellegiftbehandling. Første runde med behandling fikk han der inne. Siden har Fant fått cellegiftkurer hos oss nesten ukentlig, med totalt fire turer til Oslo i tillegg. Fant, som de aller fleste andre hunder, har tolerert cellegiftbehandlingen svært godt. Litt kvalm like etter behandlingen, men med kvalmestillende medisiner har det gått fint, og ved en anledning har han fått feber. Da måtte han på antibiotika brennkvikt, for immunforsvaret hans er selvsagt ikke på topp når han går på cellegift. Ellers har Fant levd et veldig normalt liv siden behandlingsstart. Matmor holder ham unna parker og steder med mange hunder og stort smittepress, men ellers lever han dagene som en hvilken som helst hund. Mange lurer nok på om pelsen faller av, slik håret ofte faller av på mennesker, men det gjør den ikke. Det vil si, hos raser som har kontinuerlig pelsvekst, og derfor ikke røyter slik de fleste hunderaser gjør, vil pelsen kunne falle av, men kommer ut igjen når behandlingen er over.

Matmor til Fant er overrasket hvor lite påvirket fant er av behandlingen, og ser også at lymfeknutene er tilbake til sin helt normale form. Hun gleder seg over at Fant skal få leve enda noen år, men er selvsagt klar over at det er lite sannsynlig at fant blir en gammel mann.

Fakta:

• Den vanligste behandlingsformen ved kreft hos dyr er å operere bort svulsten. Dette betinger at dyret bare har én eller få, avgrensbare svulster.

• For hunder med lymfekreft kan kjemoterapi ofte gi rask symptomfrihet. Oftest holdes lymfekreft i sjakk et års tid, før den vender tilbake, og ca en fjerdedel av hunder er fortsatt i live 2 år etter behandlingsstart.

• For andre kreftformer er prognosen varierende, men kombinert med andre behandlingsformer, vanligvis kirurgi, kan kjemoterapi gi lindrende effekt, forbedre leveutsiktene og av og til bidra til full helbredelse av kreftsykdommen.

• Dersom du oppdager en kul på hunden din bør du få den undersøkt og aller helst bør det tass en celleprøve eller biopsi dersom man ikke kan si med sikkerhet hva slags klump det er.

• Tisper med jurkreft bør steriliseres i tillegg til å fjerne jurvevet for å redusere sannsynlligheten for nye jursvulster.

En utfordring

Det spratt noen tårer hos dyrepleier Anna her for en tid tilbake. Hun hadde vært på kurs i Oslo etter å ha brukt en del tid også på klinikken til å lære seg hesteanestesi. Kurset i Oslo var svært inspirerende og ga henne enda mer selvtillitt til å tørre å ta ansvaret for å kjøre hesteanestesi alene. Likevel hadde hun ikke gjort det uten anestesisykepleier Janne i bakhånd før. Da vår hestespesialist Bjørg Siri kom og ba henne gjøre det en dag Janne ikke var på jobb ble hun derfor litt overrumplet. Hesten hadde en akutt infeksjon i et ledd, og slike infeksjoner er akutt. Dersom man ikke får spylt gjennom leddet slik at man får skyllet ut bakteriene og grumset der inne kan leddet for evig og alltid ta skade. Derfor kunne ikke denne prosedyren vente til Janne var tilbake på jobb, og Anna fikk utfordringen.
 
Det var regelrett frykt å se i Annas øyne da hun innså hva det var hun ble bedt om. Fordi hester er store dyr, og fordi de tåler så dårlig å ligge i narkose oppleves ansvaret ved å kjøre anestesien på en hest så mye større enn hvis dyret er en liten hund eller katt. I teorien er dette selvsagt bare tull, den lille hunden eller katten er like verdifull for oss på klinikken som en hest, men i praksis er det nå en gang sånn at prosedyren innebærer større risiko og da blir det mentale stresset ved å være den ansvarlige dertil større. Selv om Anna har kjørt tusenvis av smådyranestesier og kan den jobben til fingerspissene var selvtilliten plutselig på et absolutt lavmål.
 
Bjørg Siri hadde ingen problemer å forstå Annas frykt, vi har alle respekt for svakhetene disse store dyrene og skjerper oss ekstra når de skal i narkose. Likevel måtte hun smile litt og fortelle Anna at hvis ikke vi hadde hatt tro på at hun var i stand til å ta det ansvaret hadde hun ikke blitt bedt om det. Med andre ord var dette en tillitserklæring, og Anna ble utfordret til å ta imot denne og samtidig utfordre seg selv. Annas øyne ble blanke og vi kunne se at hun strevde mellom å gi etter for sin egen frykt og si nei eller å ta imot tillitserklæringen og utfordre seg selv. Heldigvis seiret det siste og etter å ha sagt at ”ok, hun var villig til å ta sjansen” spratt tårene så vidt. Hun fikk noen oppmuntrende klapp på skuldra før hun gikk inn på operasjonssalen til hestene og begynte med å sjekke anestesiapparatet og alt det andre som må forberedes før hesten kommer inn dit.  
 
Jeg antar at det er unødvendig å skrive at Anna klarte oppgaven med glans. Eneste forskjellen fra tidligere var at Janne ikke var i bakgrunnen og kunne bekrefte at det Anna gjorde var korrekt. Anna ble tvunget til å stole på seg selv, og mer enn én gang var pulsen hennes høy. Hesten var gjennom en smertefull prosedyre, og på ett tidspunkt ble pulsen hans høy og han var på nippet til å være for ”lett” i narkosen, altså at han nesten våknet. På et annet tidspunkt holdt han pusten, og Anna var nære ved å skru på respiratoren. Heldigvis gjorde hun ikke det, og fikk igjen erfare at hester puster mye sjeldnere enn små dyr, og det at karbondioksidnivået stiger i hestens blod er  med på å trigge pusterefleksen. Da Bjørg Siri var ferdig med sin del av jobben ble hesten igjen løftet etter benene og lagt inn i oppvåkningsboksen. Der er vegger og gulv godt polstret så han ikke skal skade seg når han fortumlet forsøker å reise seg, og Anna ble sittende ved overvåkningskameraet for å følge med på at alt gikk greit. Faktisk er risikoen i oppvåkningsfasen ikke ubetydelig for en hest. Det at de er ustø og faller om kull i det de forsøker å reise seg fører innimellom til at de rett og slett brekker benet. Derfor er vi alltid opptatt av at det skal være stille og rolig rundt dem når de våkner. På den måten ligger de forhåpentligvis så lenge at de er ganske stødige når de forsøker å reise seg første gang.
 
Tjue minutter etter at hesten var lagt i oppvåkningsboksen forsøkte han å reise seg. Ustødig og litt fortumlet snublet han og ble igjen liggende. Annas hjerte var i halsen, og selv om det var lite hun kunne gjøre var hun på nippet til å løpe inn til ham. Fornuften hennes holdt henne tilbake, og heldigvis for det, for hennes lille kropp ville hatt lite å stille opp med om hun hadde gått inn til ham og forsøkt å støtte opp den 500kg tunge hestekroppen. Neste gang han forsøkte å reise seg klarte han det, og litt omtåket og forvirret stod han stødig på alle fire bena cirka fire timer etter at Anna fikk den uventede utfordringen. Anna kom seiersglad og stolt inn på lunsjrommet da hun kunne føle seg trygg på at hele prosedyren hadde gått etter boken. Hun hadde tatt steget ut av sin egen ”komfortsone”, utfordret seg selv og seiret. Det er ingenting som gir en større booster på selvtilliten!
 
Fakta:
-       Å legge en hest i narkose er forbundet med betydelig større risiko enn en hund eller katt

-       Enkelte prosedyrer kan man likevel ikke la være å gjøre i anestesi, og i mange tilfeller vil jobben bli betydelig bedre utført dersom hesten ligger i narkose enn hvis man lar den stå

-       Ved Sørlandets Dyreklinikk har vi nå to fast ansatte samt en ekstern person som kan ta ansvaret for en hesteanestesi. Nærmeste ”nabo” som har tilsvarende kvalifisert personell i vest er i Stavanger og i Skien i øst.

Dyr og ferie

Snurre er en liten kanin av det bedagelige slaget. Han lever for tiden  
glade dager i sitt bur med tilhørende uteareal, men slik har det slett  
ikke alltid vært. Før han kom til familien Svendsen var han prisgitt  
seg selv og noen never dårlig høy i ny og ne. Heldigvis var det noen  
observante naboer som ante uråd da Snurres forhenværende eiere dro  
på ferie uten at noen var satt til å passe og stelle for ham. Naboene  
varslet Dyrebeskyttelsen etter en uke, og de satte alle kluter til for  
å få tak i de uansvarlige eierene. Etter noen telefoner og en e-post  
var de lokalisert i Thailand, og der haddede rett og slett tenkt å bli  
i enda to uker. De så ikke problemet; Snurre skulle jo få mat av ei  
venninne av datterenen gang i uken. Til tross for at Dyrebeskyttelsen  
ikke har myndighet til å ta fra noen et dyr, det er det  
Dyrevernsnemnda som har, så valgte de å hente Snurre og satte ham i  
fosterhjem. De heldige utvalgte var altså familien Svendsen, og deres  
datter Janni tok imot ham med åpne armer og plasserte ham i buret  
sammen med sin kanin Lillika. Allerede dagen etter kom Janni inn til  
sin mor og mente at noe måtte være galt med Snurre. Han var syltynn  
og det så ut som om han ikke klarte å tygge maten sin. Mor Siri  
ringte Arnfrid i Dyrebeskyttelsen og lurte på hvordan de skulle  
håndtere dette. Arnfrid kunne ikke annet enn å si at de fikk ta  
Snurre til dyrlegen på Dyrebeskyttelsens regning, så fikk de igjen  
kreve inn pengene fra Snurres opprinnelige eiere.
Snurre kom derfor til klinikken en ettermiddag for en tid tilbake, og  
dyrlege Kristin tok imot ham. Det var ingen tvil; Snurre var  
underernært og syltynn. Etter en nærmere sjekk i munnen hans kunne  
Kristin konstatere at Snurres tenner var lange og skarpe, og han hadde  
sår på innsiden av kinnen etter de skarpe tennene. Fordi  
tannstillingen til Snurre ellers så ut til å være i orden  
konkluderte Kristin med at de lange, skarpe tennene antakelig skyldtes  
for liten tilgang på høy til å slite tennene på. Snurre måtte  
komme tilbake neste dag for å få orden på tennene sine i narkose.  
Hvis ikke var det lite håp om at han kunne leve.
Janni og hennes mor dro hjem og kontaktet Arnfrid nok en gang. Arnfrid  
tok da kontakt med familien i Thailand, som ble ganske oppskjørtet. De  
mente rett ut sagt at en kanon fikk klare seg selv, og de varoverhodet  
ikke interesserte i å bruke penger på Snurre. Heldigvis er  
Dyrevernloven klokkeklar i slike tilfeller. Dyr har egenverdi, og den  
som eier et dyr er forpliktet til å sørge for at det ikke  
liderunødvendig. Man kan med andre ord ikke la et dyr vannskjøtte  
bare fordi det vil koste mer å få det behandlet enn det kostet å  
anskaffe seg dyret. Arnfrid ga den ferierende familien to valg: enten  
kunne de betale forden nødvendige behandlibgen av Snurre eller så  
fikk de ikke Snurre tilbake den dagen de kom hjem fra ferie. Utrolig  
nok, i alle fall for meg, valgte de da å gi fra seg Snurre.
Janni var ikke sen om å sette sine store, blå øyne i sin mor og  
trygle om at Lillika måtte få seg en samboer. Med helesammenhengen  
klart i mente hadde mamma Siri ikke hjerte til å si nei. Dagen etter  
kom dermed Snurre igjen til klinikken, og ikke bare skulle han fikse  
tennene, mor Siri hadde beordret kastrering med det samme. Mer ennto  
kaniner skulle hun ikke ha i det buret!
Fakta:
- alle som anskaffet seg dyr påtar seg samtidig det juridiske ansvaret  
for at dyret får den hjelpen det trenger i tillegg til forsvarlig  
stell og tilsyn.
- det er ikke tilstrekkelig å sørge for ukentlig tilsyn av en katt,  
kanin, hest på beite eller liknende. De skal ses til hver dag.
- i følge Dyrevernloven har dyr enegenverdi utover den pris man  
betaler ved anskaffelse og kan derfort ikke anses som en ren  
bruksgjenstand.
- dersom du ikke har økonomi til å sørge for det stell og behandling  
som kan bli nødvendig ved sykdom eller skade bør du forsikre dyret  
ditt eller vurdere seriøst om du faktisk kan eie et dyr.

Bilsyke

Lille Ole er en blandingsgutt av det middels store slaget. Han kom til sin familie som liten, bare åtte uker gammel, og turen dit gikk som for de fleste ved hjelp av bil. Da Ole dro fra sin mamma hadde han aldri satt sine poter i en bil. Han hadde levd et godt og trygt liv i leiligheten til mamma`n sin og henes matmor, med noen få turer ut på plenen innimellom, men for det meste på balkongen eller i stuen. I stuen var han og hans tre kullsøsken inkludert i det meste som foregikk i hjemmet. Han fikk oppleve støvsugeren, vaskekosten, besøkende og høy musikk fra husets tenåring. Ute på plenen fikk han snuse rundt, høre støy fra biler og annet jag og han fikk løpe litt etter en ball. Med andre ord syntes morens matmor at Ole var godt sosialisert og tenkte at Ole ville klare seg godt ute i den store verden, så fremt hans nye familie sørget for en gradvis introduksjon til alt det verden byr på vel og merke.

Den dagen lille Ole skulle dra kom hans nye matmor Hedda med nytt halsbånd, en nydelig kurv og litt hundegodt til å belønne Ole underveis på turen hjem. Ole fikk sitte delvis i kurven og delvis i fanget til Hedda og bilturen tok i overkant av to timer. Etter bare en kilometer kastet Ole opp. Videre underveis kastet han opp utallige ganger, og Hedda syntes at han også så litt forskremt ut.

De neste gangene lille Ole var på biltur skjedde det samme; han ble bilsyk og lå ganske sammenkrøket og forskremt i bilen. Hedda fikk tips om å sørge for bur med utsikt gjennom bilvinduet, hun fikk tips om å sørge for at Ole aldri kjørte i bil på tom mage og hun forsøkte seg på ulike urtekombinasjoner i drikkevannet som velmente venner foreslo mot bilsyke. Ingenting hjalp. Ole fortsatte å bli bilsyk hver gang han kjørte bil, og etterhvert som han vokste til ble også motstanden mot å bli med inn i bilen større for hver gang.

Da Hedda kontaktet klinikken første gang var Ole blitt ett år gammel. Han kunne nærmest bli mannevond hvis han måtte i bil, og når han endelig var i bilen kastet han opp i første sving. Hedda var rett og slett desperat. Hun snakket lenge med Laila, som er hundeinstruktør og jobber hos oss. Laila tipset henne om gradvis tilvenning som starter bare med å gjøre noe hyggelig like ved bilen. Deretter inn i bilen uten engang å lukke døren før Ole ble belønnet. Etterhvert kan man lukke døren, dernest kjøre fem meter, kjøre tjue meter osv. før Ole belønnes og slipper ut. Til slutt bør man kjøre en bitteliten tur og avslutte bilturen med noe hyggelig, for eksempel ved at turen ender i en tur i skogen. Sørg for at et eller annet symboliserer det hyggelige, f.eks turbåndet eller en spesiell leke og at denne alltid er med når noe hyggelig hender tipset hun også om. Hun foreslo at dette symbolet etterhvert alltid ble med i bilen, og at bilturen ender med bruk av denne gjenstanden; en tur, lek med leken eller liknende.

Hedda takket for alle tipsene og satte igang systematisk trening. Ole ble litt bedre, ville etterhvert hoppe frivillig inn i bilen, men så fort bilen begynte å rulle ble han stresset og bilsyk igjen. Hun følte altså at treningen bare hjalp til et visst punkt, deretter stod hun bom fast. Fordi Ole skulle på en lengre biltur om bare noen uker var Hedda også desperat for å få det hele i orden, og spurte om ikke det fantes bilsyketabletter til hund. Laila forslo da en time hos en av veterinærene for å se på hva som kunne ordnes.

Jeg fikk på forhånd en detaljert forklaring på hva Laila og Hedda hadde snakket om, og tok imot Hedda en ettermiddag for kort tid siden. I samtalen med Hedda kunne jeg høre at hun ikke er en person som lett tyr til medisiner, og jeg forstod også at hun hadde klart for seg viktigheten av å trene videre med Ole slik at han etterhvert skulle bli i stand til å kjøre en biltur uten å bli bilsyk og desperat. Nettopp fordi Ole skulle på denne obligatoriske bilturen, og jeg syntes det ville være trasig om all treningen Hedda hadde investert i så langt ble bortkastet, tilbudte jeg Hedda en resept på kvalmestillende og kvalmeforebyggende medisiner. Utrolig nok finnes det slike medisiner til hund, som ikke gir den ubehagelige trøtte følelsen som tilsvarende medisiner til mennesker gjør. Disse medisinene virker i tillegg i 24 timer, og er derfor svært effektive. Selv en hund som skal prestere like etter bilturen, f.eks på jakt, eller som skal kjøre hele dagen kan derfor ha suksess med disse medisinene. Slike medisiner fikk derfor Hedda resept på. Avtalen var at hun skulle bruke dem i kombinasjon med trening i begynnelsen, samt selvsagt når denne lange bilturen kommer opp. Vi satte som mål at Ole skal bli istand til å kjøre 2-3mil uten å kaste opp innen sommeren er over. Jeg tror Heddas systematiske og målrettede trening kommer til å gjøre susen!

Fakta:

-Hunder og katter må gradvis tilvennes bilkjøring.

-Når du kontakter en oppdretter bør ett av spørsmålene dine være hvor mye tilvenning valpen eller kattungen har hatt i bil; er svaret ingen og den må kjøre et stykke i bil for å komme hjem til deg, bør du vurdere en annen oppdretter eller be vedkommende starte litt tilvenning før dagen for avreise kommer.

-Alternativt kan du selv dra til oppdretter og introdusere bilen så smått fra valpen er 6-7 uker gammel.

-Hunder som blir bilsyke, og hvor trening ikke fører i mål, kan få resept på en ganske ny type bilsyketabletter til hund, som varer i 24 timer og ikke gir trøtthet. Tilsvarende medisiner finnes ikke til mennesker!