Bilsyke

Lille Ole er en blandingsgutt av det middels store slaget. Han kom til sin familie som liten, bare åtte uker gammel, og turen dit gikk som for de fleste ved hjelp av bil. Da Ole dro fra sin mamma hadde han aldri satt sine poter i en bil. Han hadde levd et godt og trygt liv i leiligheten til mamma`n sin og henes matmor, med noen få turer ut på plenen innimellom, men for det meste på balkongen eller i stuen. I stuen var han og hans tre kullsøsken inkludert i det meste som foregikk i hjemmet. Han fikk oppleve støvsugeren, vaskekosten, besøkende og høy musikk fra husets tenåring. Ute på plenen fikk han snuse rundt, høre støy fra biler og annet jag og han fikk løpe litt etter en ball. Med andre ord syntes morens matmor at Ole var godt sosialisert og tenkte at Ole ville klare seg godt ute i den store verden, så fremt hans nye familie sørget for en gradvis introduksjon til alt det verden byr på vel og merke.

Den dagen lille Ole skulle dra kom hans nye matmor Hedda med nytt halsbånd, en nydelig kurv og litt hundegodt til å belønne Ole underveis på turen hjem. Ole fikk sitte delvis i kurven og delvis i fanget til Hedda og bilturen tok i overkant av to timer. Etter bare en kilometer kastet Ole opp. Videre underveis kastet han opp utallige ganger, og Hedda syntes at han også så litt forskremt ut.

De neste gangene lille Ole var på biltur skjedde det samme; han ble bilsyk og lå ganske sammenkrøket og forskremt i bilen. Hedda fikk tips om å sørge for bur med utsikt gjennom bilvinduet, hun fikk tips om å sørge for at Ole aldri kjørte i bil på tom mage og hun forsøkte seg på ulike urtekombinasjoner i drikkevannet som velmente venner foreslo mot bilsyke. Ingenting hjalp. Ole fortsatte å bli bilsyk hver gang han kjørte bil, og etterhvert som han vokste til ble også motstanden mot å bli med inn i bilen større for hver gang.

Da Hedda kontaktet klinikken første gang var Ole blitt ett år gammel. Han kunne nærmest bli mannevond hvis han måtte i bil, og når han endelig var i bilen kastet han opp i første sving. Hedda var rett og slett desperat. Hun snakket lenge med Laila, som er hundeinstruktør og jobber hos oss. Laila tipset henne om gradvis tilvenning som starter bare med å gjøre noe hyggelig like ved bilen. Deretter inn i bilen uten engang å lukke døren før Ole ble belønnet. Etterhvert kan man lukke døren, dernest kjøre fem meter, kjøre tjue meter osv. før Ole belønnes og slipper ut. Til slutt bør man kjøre en bitteliten tur og avslutte bilturen med noe hyggelig, for eksempel ved at turen ender i en tur i skogen. Sørg for at et eller annet symboliserer det hyggelige, f.eks turbåndet eller en spesiell leke og at denne alltid er med når noe hyggelig hender tipset hun også om. Hun foreslo at dette symbolet etterhvert alltid ble med i bilen, og at bilturen ender med bruk av denne gjenstanden; en tur, lek med leken eller liknende.

Hedda takket for alle tipsene og satte igang systematisk trening. Ole ble litt bedre, ville etterhvert hoppe frivillig inn i bilen, men så fort bilen begynte å rulle ble han stresset og bilsyk igjen. Hun følte altså at treningen bare hjalp til et visst punkt, deretter stod hun bom fast. Fordi Ole skulle på en lengre biltur om bare noen uker var Hedda også desperat for å få det hele i orden, og spurte om ikke det fantes bilsyketabletter til hund. Laila forslo da en time hos en av veterinærene for å se på hva som kunne ordnes.

Jeg fikk på forhånd en detaljert forklaring på hva Laila og Hedda hadde snakket om, og tok imot Hedda en ettermiddag for kort tid siden. I samtalen med Hedda kunne jeg høre at hun ikke er en person som lett tyr til medisiner, og jeg forstod også at hun hadde klart for seg viktigheten av å trene videre med Ole slik at han etterhvert skulle bli i stand til å kjøre en biltur uten å bli bilsyk og desperat. Nettopp fordi Ole skulle på denne obligatoriske bilturen, og jeg syntes det ville være trasig om all treningen Hedda hadde investert i så langt ble bortkastet, tilbudte jeg Hedda en resept på kvalmestillende og kvalmeforebyggende medisiner. Utrolig nok finnes det slike medisiner til hund, som ikke gir den ubehagelige trøtte følelsen som tilsvarende medisiner til mennesker gjør. Disse medisinene virker i tillegg i 24 timer, og er derfor svært effektive. Selv en hund som skal prestere like etter bilturen, f.eks på jakt, eller som skal kjøre hele dagen kan derfor ha suksess med disse medisinene. Slike medisiner fikk derfor Hedda resept på. Avtalen var at hun skulle bruke dem i kombinasjon med trening i begynnelsen, samt selvsagt når denne lange bilturen kommer opp. Vi satte som mål at Ole skal bli istand til å kjøre 2-3mil uten å kaste opp innen sommeren er over. Jeg tror Heddas systematiske og målrettede trening kommer til å gjøre susen!

Fakta:

-Hunder og katter må gradvis tilvennes bilkjøring.

-Når du kontakter en oppdretter bør ett av spørsmålene dine være hvor mye tilvenning valpen eller kattungen har hatt i bil; er svaret ingen og den må kjøre et stykke i bil for å komme hjem til deg, bør du vurdere en annen oppdretter eller be vedkommende starte litt tilvenning før dagen for avreise kommer.

-Alternativt kan du selv dra til oppdretter og introdusere bilen så smått fra valpen er 6-7 uker gammel.

-Hunder som blir bilsyke, og hvor trening ikke fører i mål, kan få resept på en ganske ny type bilsyketabletter til hund, som varer i 24 timer og ikke gir trøtthet. Tilsvarende medisiner finnes ikke til mennesker!