Dyr og ferie

Snurre er en liten kanin av det bedagelige slaget. Han lever for tiden  
glade dager i sitt bur med tilhørende uteareal, men slik har det slett  
ikke alltid vært. Før han kom til familien Svendsen var han prisgitt  
seg selv og noen never dårlig høy i ny og ne. Heldigvis var det noen  
observante naboer som ante uråd da Snurres forhenværende eiere dro  
på ferie uten at noen var satt til å passe og stelle for ham. Naboene  
varslet Dyrebeskyttelsen etter en uke, og de satte alle kluter til for  
å få tak i de uansvarlige eierene. Etter noen telefoner og en e-post  
var de lokalisert i Thailand, og der haddede rett og slett tenkt å bli  
i enda to uker. De så ikke problemet; Snurre skulle jo få mat av ei  
venninne av datterenen gang i uken. Til tross for at Dyrebeskyttelsen  
ikke har myndighet til å ta fra noen et dyr, det er det  
Dyrevernsnemnda som har, så valgte de å hente Snurre og satte ham i  
fosterhjem. De heldige utvalgte var altså familien Svendsen, og deres  
datter Janni tok imot ham med åpne armer og plasserte ham i buret  
sammen med sin kanin Lillika. Allerede dagen etter kom Janni inn til  
sin mor og mente at noe måtte være galt med Snurre. Han var syltynn  
og det så ut som om han ikke klarte å tygge maten sin. Mor Siri  
ringte Arnfrid i Dyrebeskyttelsen og lurte på hvordan de skulle  
håndtere dette. Arnfrid kunne ikke annet enn å si at de fikk ta  
Snurre til dyrlegen på Dyrebeskyttelsens regning, så fikk de igjen  
kreve inn pengene fra Snurres opprinnelige eiere.
Snurre kom derfor til klinikken en ettermiddag for en tid tilbake, og  
dyrlege Kristin tok imot ham. Det var ingen tvil; Snurre var  
underernært og syltynn. Etter en nærmere sjekk i munnen hans kunne  
Kristin konstatere at Snurres tenner var lange og skarpe, og han hadde  
sår på innsiden av kinnen etter de skarpe tennene. Fordi  
tannstillingen til Snurre ellers så ut til å være i orden  
konkluderte Kristin med at de lange, skarpe tennene antakelig skyldtes  
for liten tilgang på høy til å slite tennene på. Snurre måtte  
komme tilbake neste dag for å få orden på tennene sine i narkose.  
Hvis ikke var det lite håp om at han kunne leve.
Janni og hennes mor dro hjem og kontaktet Arnfrid nok en gang. Arnfrid  
tok da kontakt med familien i Thailand, som ble ganske oppskjørtet. De  
mente rett ut sagt at en kanon fikk klare seg selv, og de varoverhodet  
ikke interesserte i å bruke penger på Snurre. Heldigvis er  
Dyrevernloven klokkeklar i slike tilfeller. Dyr har egenverdi, og den  
som eier et dyr er forpliktet til å sørge for at det ikke  
liderunødvendig. Man kan med andre ord ikke la et dyr vannskjøtte  
bare fordi det vil koste mer å få det behandlet enn det kostet å  
anskaffe seg dyret. Arnfrid ga den ferierende familien to valg: enten  
kunne de betale forden nødvendige behandlibgen av Snurre eller så  
fikk de ikke Snurre tilbake den dagen de kom hjem fra ferie. Utrolig  
nok, i alle fall for meg, valgte de da å gi fra seg Snurre.
Janni var ikke sen om å sette sine store, blå øyne i sin mor og  
trygle om at Lillika måtte få seg en samboer. Med helesammenhengen  
klart i mente hadde mamma Siri ikke hjerte til å si nei. Dagen etter  
kom dermed Snurre igjen til klinikken, og ikke bare skulle han fikse  
tennene, mor Siri hadde beordret kastrering med det samme. Mer ennto  
kaniner skulle hun ikke ha i det buret!
Fakta:
- alle som anskaffet seg dyr påtar seg samtidig det juridiske ansvaret  
for at dyret får den hjelpen det trenger i tillegg til forsvarlig  
stell og tilsyn.
- det er ikke tilstrekkelig å sørge for ukentlig tilsyn av en katt,  
kanin, hest på beite eller liknende. De skal ses til hver dag.
- i følge Dyrevernloven har dyr enegenverdi utover den pris man  
betaler ved anskaffelse og kan derfort ikke anses som en ren  
bruksgjenstand.
- dersom du ikke har økonomi til å sørge for det stell og behandling  
som kan bli nødvendig ved sykdom eller skade bør du forsikre dyret  
ditt eller vurdere seriøst om du faktisk kan eie et dyr.