En utfordring

Det spratt noen tårer hos dyrepleier Anna her for en tid tilbake. Hun hadde vært på kurs i Oslo etter å ha brukt en del tid også på klinikken til å lære seg hesteanestesi. Kurset i Oslo var svært inspirerende og ga henne enda mer selvtillitt til å tørre å ta ansvaret for å kjøre hesteanestesi alene. Likevel hadde hun ikke gjort det uten anestesisykepleier Janne i bakhånd før. Da vår hestespesialist Bjørg Siri kom og ba henne gjøre det en dag Janne ikke var på jobb ble hun derfor litt overrumplet. Hesten hadde en akutt infeksjon i et ledd, og slike infeksjoner er akutt. Dersom man ikke får spylt gjennom leddet slik at man får skyllet ut bakteriene og grumset der inne kan leddet for evig og alltid ta skade. Derfor kunne ikke denne prosedyren vente til Janne var tilbake på jobb, og Anna fikk utfordringen.
 
Det var regelrett frykt å se i Annas øyne da hun innså hva det var hun ble bedt om. Fordi hester er store dyr, og fordi de tåler så dårlig å ligge i narkose oppleves ansvaret ved å kjøre anestesien på en hest så mye større enn hvis dyret er en liten hund eller katt. I teorien er dette selvsagt bare tull, den lille hunden eller katten er like verdifull for oss på klinikken som en hest, men i praksis er det nå en gang sånn at prosedyren innebærer større risiko og da blir det mentale stresset ved å være den ansvarlige dertil større. Selv om Anna har kjørt tusenvis av smådyranestesier og kan den jobben til fingerspissene var selvtilliten plutselig på et absolutt lavmål.
 
Bjørg Siri hadde ingen problemer å forstå Annas frykt, vi har alle respekt for svakhetene disse store dyrene og skjerper oss ekstra når de skal i narkose. Likevel måtte hun smile litt og fortelle Anna at hvis ikke vi hadde hatt tro på at hun var i stand til å ta det ansvaret hadde hun ikke blitt bedt om det. Med andre ord var dette en tillitserklæring, og Anna ble utfordret til å ta imot denne og samtidig utfordre seg selv. Annas øyne ble blanke og vi kunne se at hun strevde mellom å gi etter for sin egen frykt og si nei eller å ta imot tillitserklæringen og utfordre seg selv. Heldigvis seiret det siste og etter å ha sagt at ”ok, hun var villig til å ta sjansen” spratt tårene så vidt. Hun fikk noen oppmuntrende klapp på skuldra før hun gikk inn på operasjonssalen til hestene og begynte med å sjekke anestesiapparatet og alt det andre som må forberedes før hesten kommer inn dit.  
 
Jeg antar at det er unødvendig å skrive at Anna klarte oppgaven med glans. Eneste forskjellen fra tidligere var at Janne ikke var i bakgrunnen og kunne bekrefte at det Anna gjorde var korrekt. Anna ble tvunget til å stole på seg selv, og mer enn én gang var pulsen hennes høy. Hesten var gjennom en smertefull prosedyre, og på ett tidspunkt ble pulsen hans høy og han var på nippet til å være for ”lett” i narkosen, altså at han nesten våknet. På et annet tidspunkt holdt han pusten, og Anna var nære ved å skru på respiratoren. Heldigvis gjorde hun ikke det, og fikk igjen erfare at hester puster mye sjeldnere enn små dyr, og det at karbondioksidnivået stiger i hestens blod er  med på å trigge pusterefleksen. Da Bjørg Siri var ferdig med sin del av jobben ble hesten igjen løftet etter benene og lagt inn i oppvåkningsboksen. Der er vegger og gulv godt polstret så han ikke skal skade seg når han fortumlet forsøker å reise seg, og Anna ble sittende ved overvåkningskameraet for å følge med på at alt gikk greit. Faktisk er risikoen i oppvåkningsfasen ikke ubetydelig for en hest. Det at de er ustø og faller om kull i det de forsøker å reise seg fører innimellom til at de rett og slett brekker benet. Derfor er vi alltid opptatt av at det skal være stille og rolig rundt dem når de våkner. På den måten ligger de forhåpentligvis så lenge at de er ganske stødige når de forsøker å reise seg første gang.
 
Tjue minutter etter at hesten var lagt i oppvåkningsboksen forsøkte han å reise seg. Ustødig og litt fortumlet snublet han og ble igjen liggende. Annas hjerte var i halsen, og selv om det var lite hun kunne gjøre var hun på nippet til å løpe inn til ham. Fornuften hennes holdt henne tilbake, og heldigvis for det, for hennes lille kropp ville hatt lite å stille opp med om hun hadde gått inn til ham og forsøkt å støtte opp den 500kg tunge hestekroppen. Neste gang han forsøkte å reise seg klarte han det, og litt omtåket og forvirret stod han stødig på alle fire bena cirka fire timer etter at Anna fikk den uventede utfordringen. Anna kom seiersglad og stolt inn på lunsjrommet da hun kunne føle seg trygg på at hele prosedyren hadde gått etter boken. Hun hadde tatt steget ut av sin egen ”komfortsone”, utfordret seg selv og seiret. Det er ingenting som gir en større booster på selvtilliten!
 
Fakta:
-       Å legge en hest i narkose er forbundet med betydelig større risiko enn en hund eller katt

-       Enkelte prosedyrer kan man likevel ikke la være å gjøre i anestesi, og i mange tilfeller vil jobben bli betydelig bedre utført dersom hesten ligger i narkose enn hvis man lar den stå

-       Ved Sørlandets Dyreklinikk har vi nå to fast ansatte samt en ekstern person som kan ta ansvaret for en hesteanestesi. Nærmeste ”nabo” som har tilsvarende kvalifisert personell i vest er i Stavanger og i Skien i øst.