Vaksiner
I Norge er det i hovedsak fire sykdommer vi vaksinerer hunder mot. Det er kennelhoste (parainfluensa), parvovirus, valpesyke (distemper) og smittsom leverbetennelse (hepatitt). Ved klinikken vår bruker vi vaksine-serien Nobivac. Vi anbefaler at valpen får sin første vaksine ved 8 ukers alder. Den skal da kun vaksineres mot parvovirus med vaksinen Nobivac Parvo. Parvoviruset gir blodig diare. Sykdommen har et voldsomt forløp, spesielt hos valper, hvor den blir svært dårlig, og har ikke sjelden et dødelig utfall dersom valpen blir ordentlig angrepet før den får hjelp. For valper som er i lite kontakt med andre hunder kan man velge å vente til den er 12 uker før den vaksineres første gang. Den skal da vaksineres med en vaksine som inneholder beskyttelse mot alle de fire nevnte sykdommene, Nobivac DHPPi (Distemper, Hepatitt, Parvo, Parainfluensa). Denne vaksinen gir valpen beskyttelse i ett år, og man bør derfor vaksinere hunden igjen når den er 15 måneder gammel med Nobivac DHPPi. Når hunden har fått Nobivac DHPPi to ganger med ett års mellomrom er den beskyttet mot alle sykdommene i vaksinen unntatt kennelhoste i 3 år. Kennelhosten er en virussykdom som på mange måter kan minne om en lett influensa på mennesket, den gir kraftig hoste og ofte hoster hunden til den brekker seg, den kan gi feber og hunden blir generelt slapp og sløv, og ofte varer hosten i flere uker. I enkelte tilfeller blir hunden sekundært smittet av bakterier som kan gi bronkitt og lungebetennelse. Virusene som gir symptomene er mange, og endrer seg ofte. Dette gjør at det er vanskelig å utvikle en vaksine mot den. På lik linje med influensavaksinen til mennesker gir den derfor aldri 100 % beskyttelse, men hunder som er vaksinerte og blir smittet vil få et mildere og kortere sykdomsforløp enn de uvaksinerte. Vi anbefaler derfor at alle hunder vaksineres mot kennelhoste årlig med vaksinen Nobivac Pi. Et ordinært vaksinasjonsprogram vil dermed se slik ut:
8 uker: Nobivac Parvo
12 uker: Nobivac DHPPi
15 måneder: Nobivac DHPPi
2 år: Nobivac Pi
3 år: Nobivac Pi
4 år: Nobivac DHPPi
Osv.
Tenner og tannhelse
Tennene er like viktige for våre kjæledyr som de er for oss mennesker. Tannhygienen som revolusjonerte tannhelsen blant mennesker har heldigvis så smått begynt å komme inn i våre kjæledyreieres bevissthet. På samme måte som oss, får katter og hunder og andre dyr tannstein, hull i tennene (caries), tannkjøttbetennelse, tannrotsbetennelser og så videre. Alle som har hatt tannverk vet hvor utrolig smertefullt det er, og like vondt er det for din firbente venn. Kosthold, arv og munnhygiene er alle faktorer som påvirker kvaliteten på tennene. Søtsaker, loff og andre lettfordøyelige karbohydrater øker faren for caries, og bør ikke gis til dyr. De små hunderasene er i større grad utsatt for å få tannstein enn store, langsnutede raser. Hvis dyret først har fått tannstein øker det faren drastisk for tannkjøttbetennelse. Dette er smertefullt, og etter hvert løsner også tennene, noe som er enda mer smertefullt. Vi anbefaler derfor at du forebygger tannsteindannelse hos hunden eller katten din. Dette kan gjøres på flere måter. Det finnes tyggebein som er tilsatt enzymer som bryter ned plakk (forstadiet til tannstein), og det finnes pastaer og pulver som har samme virkemåte. Det er også utviklet fortyper som skal minimalisere tannsteindannelsen, og til slutt kan det også være en ide å pusse tennene, spesielt på hunder, jevnlig. Man har utviklet egne tannkremer for hund, og hvis du pusser på utsiden av tennene (uten å åpne kjeven) så dekker du i hvert fall de områdene hvor mesteparten av tannsteinen har en tendens til å feste seg. Når tannsteinen derimot er et fatum, er det for sent å forsøke å pusse den bort. Litt tannstein kan man fjerne manuelt med tannskrape, men blir det litt mengder av det er det de færreste dyr som tillater at man skraper på tennene deres. På klinikken hos oss har vi en såkalt ”tannuit” med instrumenter til å effektivt fjerne tannstein, polere tenner, bore, rotfylle osv. Ei tann med hull i eller ei brukket tann gir både smerter og etter hvert smertefull tannrotbetennelse, og bør fylles eller trekkes!
Diare og oppkast
Både katter og hunder har en tarm som er laget for et relativt ensidig kosthold. Dette betyr at de er ganske sårbare for endringer i foret, og får lett magesjau. Dersom man får diare og/eller oppkast på dyret sitt, uten at det er voldsomt allment påkjent, anbefaler vi i første omgang å faste dyret. Hunder i minst 24 timer, katter i ca 15-20 timer, dette for å gi tarmen hvile. Deretter anbefaler vi å gi skånsom kost i små, små porsjoner. Man kan koke ris og blande inn kokt, mager fisk (for eksempel torsk eller sei) eller cottage cheese. Måltidene gis flere ganger utover dagen, og i løpet av et par dager blander man gradvis inn det foret som man vanligvis gir. Det finnes fortyper som er laget for sart mage, og som er skånsom for tarmen, dette foret kan man med fordel benytte i stedet for ris og fisk. Vi har også tilgjengelig et par preparater som vi selger over disk ved klinikken (ikke reseptbelagte) som virker gunstig for tarmen i tilfeller med ukomplisert diare og/eller oppkast. Vi vil for øvrig understreke at oppkast og diare kan være tegn på andre tilstander som kan være svært alvorlige, så som fremmedlegeme som sitter fast i tarmen, parvovirusinfeksjon, smittsomme bakterier som campylobacter eller salmonella, Giardia osv. Vi anbefaler derfor at du heller tar kontakt en gang for mye enn en gang for lite hvis du er i tvil.
Parasitter
Hunder og katter kan få både innvortes og utvortes parasitter. De innvortes parasittene er i hovedsak rundorm og bendelorm. Symptomer på innvortes parasittangrep er vage, og dyret er alvorlig angrepet når du ser at det kommer ormer eller ormeegg ut av avføringen eller i oppkastet. Katter får oftere innvollsparasitter enn hunder, og noen ganger er eneste symptom at blinkhinnen (det tredje øyelokket) faller frem. Ellers har dyr med innvollsorm ofte varierende konsistens på avføringen (en dag hard en annen dag løs), de kan magre av eller i alle fall ikke legge på seg til tross for god appetitt, tørrhoste og de kan klø seg bak eller ake seg på baken. Vi anbefaler at man behandler forebyggende mot innvollsorm både på hund og katt. De bør behandles allerede som små, helst tre ganger med tre ukers mellomrom ved 3, 6 og 9 ukers alder da noen av ormene smittes over til ungene med morsmelken. Katter bør behandles ca hver 6 måned, hunder minst en gang i året etter det. Ormekur fås reseptfritt på apoteket eller hos oss, og det er ulike typer å velge mellom. Ikke vær redd for å spørre betjeningen! Dersom du skal ha ormekur til utenlandsreise, og til mange dyr, må du likevel få en resept av veterinær for å få kjøpt dem.
Utvortes parasitter, eller ektoparasitter som det heter, kan være lopper, lus, flått, midd og skabb. I områder med flått anbefaler vi at man behandler forebyggende mot disse gjennom hele sesongen (så lenge døgntemperaturen ikke kommer under 4 grader). Flåtten er bærer av ulike virus og bakteriesykdommer som kan være farlige for katten eller hunden din. Smittefarne er betydelig redusert dersom flåtten ikke får sitte på mer enn ett døgn, men det kan være vanskelig å avgjøre hvor lenge en flått har sittet på. Flåtten har nemlig tre livsstadier; larve, nymfe og voksen, og det er bare den voksne hunnflåtten som suger så mye blod at den blir stor og tykk. Dersom du finner en liten flått på hunden eller katten din kan den derfor like gjerne ha sittet på en uke som under en dag. Det finnes både dråper til å dryppe i nakken og halsbånd som virker forebyggende mot flått. Om du velger det ene eller det andre har ikke noe å si for effekten, det blir mest en smakssak. Vi vil likevel understreke at de eneste preparatene som har dokumentert effekt mot flått, og som er trygge å bruke, er de som er reseptbelagte. Dersom du kjøper et ikke reseptbelagt flåttmiddel risikerer du at hunden din får i seg farlige stoffer den ikke tåler, eller i beste fall at du kaster bort pengene på noe som overhodet ikke hjelper. Du bør altså ta kontakt med veterinær før du går til anskaffelse av flåttmiddel. Vi vil også få presisere at katter og hunder ikke nødvendigvis tåler de samme preparatene, så du må for all del ikke bruke hundens flåttmiddel på katten din, eller omvendt.
Dersom hunden din har andre ektoparasitter, som lus, midd etc. kan det være vanskelig å avgjøre det med det blotte øye. Generelt gjelder det at dersom hunden eller katten din klør mer enn vanlig på kroppen bør du få en time hos dyrlegen. Det finnes i dag flere effektive midler mot de ulike ektoparasittene, hvilket preparat man velger avhenger av hvilken parasitt man skal bekjempe.
Foring
Hunder og katter er som alle andre dyr, de holder seg friskest dersom de får et optimalt sammensatt kosthold. Katter er i utgangspunktet rene kjøttetere, og i naturen lever de kun på kjøtt. Mange tror at fisk er en del av kattens naturlige næringskilde, men det er det ikke. Har du noen gang sett en katt stå i vannkanten og fange fisk? I fiskekjøtt mangler det en viktig aminosyre (aminosyrer er byggestenene i proteiner), nemlig taurin, som kattekroppen i motsetning til hunder, ikke kan lage selv, og katter som kun fores på fisk vil utvikle mangelsykdommer etter hvert. I fullkostfor som er laget av seriøse forprodusenter er katteforet tilsatt taurin, i tillegg til alle de andre næringsstoffene katten din trenger for å holde seg frisk og rask. Studier viser at katter foretrekker mange og små måltider, de spiser opptil 20 ganger om dagen! Det ligger innebygget både i katter og hunder at de må spise når det er tilgang til mat, det kan jo bli lenge til neste gang, og dermed vil de fleste katter og hunder spise mer enn de trenger dersom de får fri tilgang. Spesielt gjelder dette katter og hunder som er i liten aktivitet og har lavt stoffskifte (innekatter, hunder som bare går spaserturer, kastrerte og steriliserte dyr etc.) Når hunden din, eller katten din, konstant virker sulten er dette et utrykk for instinkter mer enn en reell sultfølelse. Det er derfor viktig at du som eier tar ansvar for at katten eller hunden din får i seg det den trenger, verken mer eller mindre. Overvektige katter og hunder utvikler de samme sykdommene som vi mennesker gjør ved overvekt for eksempel leddslitasje, sukkersyke og hjerte- karsykdommer, mens dårlig sammensatt kosthold gir mangelsykdommer, dårlig hud og pels, diare, oppkast osv. For å vurdere om hunden din er i passende hold kan du legge hendene over ryggraden på den og føre dem bakover til hoften. Du skal kunne kjenne ryggraden og ribbena, og du skal kunne kjenne hoftebenene, uten å måtte klemme hardt og uten at noen av dem stikker voldsomt ut. Katter utvikler ofte bare stor mage, uten at fettet legger seg over ribbena og hoftene. En katt med stor hengebuk er en tykk katt. Er du i tvil må du gjerne komme innom oss, så skal vi hjelpe deg å vurdere holdet til katten eller hunden din. Det går selvsagt an å komponere et optimalt sammensatt kosthold til hunden eller katten din selv, men det krever at du setter deg godt inn i alt hva de trenger. De er ikke laget for å spise sauser, kjøtt stekt i smør osv. Ute i naturen er det ingen som tilbereder maten for dem, tilsetter salt og krydder osv. Vi anbefaler derfor heller at du kjøper et godt for produsert av seriøse produsenter som bruker ressurser på stadig å vite det nyeste innen ernæring hos hund og katt. Kjøp et for som er tilpasset din hund eller katts aktivitetsnivå, alder og helsetilstand. Hundefor er ikke fullkostfor til katter, det er ikke tilsatt taurin! Les nøye på pakningen for å finne ut hvor mye hunden eller katten din skal ha ut fra dens idealvekt (ikke hva den veier dersom den er for tykk eller tynn) og fordel denne mengden utover dagen i flere måltider. Hunder kan gjerne få 2-3 måltider daglig, katter gjerne enda flere. Hvis du er av dem som har en katt eller hund som ikke er særlig matglad, og dermed ikke spiser opp hvert måltid, kan du selvsagt la maten stå fremme så den selv kan regulere når den vil spise. Husk bare på at også dyr kan bli kresne, så lenge de er friske og raske, vil de spise til slutt, men ikke dersom de vet at ved å la være vil du til slutt komme frem med pølsebiten. En del fortyper er ikke like godt sammensatt. Tilsetninger i disse, som salt og fett gjør at maten virker mer appetittlig for hunden eller katten din, men det blir omtrent som å spise gatekjøkkenmat hver dag. Videre er mange av disse fortypene billigere pr. kilo, men de inneholder også ofte mer fiber, noe som gjør at du må fore med større mengder hver dag. Hvis du regner på det, kommer prisen pr. dagsrasjon ut ganske likt for de aller fleste fortyper.
Hudlidelser
Hudlidelser er et begrep som omfatter svært mye. Huden er totalt sett det største organet til hele kroppen, og den gir uttrykk for alle mulige slags forhold både inni kroppen og utenpå. Så lenge katten eller hunden din har en normalt blank pels, røyter jevnt like mye, eller de to gangene i året som er vanlig, og ikke klør spesielt mye (husk at kløe kan benyttes som en del av kroppsspråket, noen ganger setter en hund seg ned og klør seg rett og slett for å avlede oppmerksomhet, stresse seg selv ned eller gi uttrykk for at den ikke ønsker å gå inn i en konflikt) er det ingen grunn til bekymring. En del katter og hunder med spesielt tykk pels, eller sart hud utvikler ofte det vi kaller våteksem. Det er væskende sår i huden som sprer seg raskt utover og som er smertefulle og kløende, og som tilsynelatende dukker opp helt tilfeldig. Vanligvis holder det at man barberer bort pelsen i området, slik at det kommer til luft, renser med for eksempel pyrisept og smører med en mild antibiotikakrem for å stoppe dette. Dersom hunden eller katten din er plaget med mer generalisert kløe (katter klør seg gjerne med overdreven slikking), håravfall, mye flass eller fet hud, gjentatte episoder med våteksem, ørebetennelse, øyebetennelse eller liknende er det på tide å oppsøke veterinær. Dette kan være uttrykk for alt ifra parasitter eller allergier til sykdom på indre organer, hormonforstyrrelser eller rett og slett en konkret hudlidelse uten annen bakenforliggende årsak. Å finne ut av slike kroniske symptomer fra huden kan innebære en omfattende utredning, som kan være frustrerende for mange, men det lønner seg som regel å ta ting i rette rekkefølge. Snarveier fører ofte til at man overser noe.
Øre- og øyelidelser
Ørebetennelse og øyekatarr er lidelser som er ganske vanlige, spesielt når kattene og hundene er små. Rennende øyne med puss i øyekroken er et tegn på at det er noe galt fatt i øyet, menn intens kløe, illeluktende sekret i øregangen og rødme og varme i øret er tegn på ørebetennelse. Siden øyet er et svært ømfintlig, og et veldig viktig organ for alle dyr er vi alltid påpasselige med å sjekke øyet før vi iverksetter behandling. En ukomplisert øyekatarr er enkel å bli kvitt, men dersom man overser et sår på øyet eller liknende risikerer du at hunden eller katten blir blind. Gjentatte øyekatarrer skal man også ta på alvor, da er det som regel en annen, bakenforliggende årsak til katarren. Det samme gjelder for ørebetennelser; dersom man iverksetter behandling i et øre som har større skader enn bare en betennelse, for eksempel øremidd eller sprukken trommehinne, risikerer man at hunden eller katten blir døv på det øret. Vi ønsker derfor heller ikke å iverksette behandling av øret før det har vært nærmere undersøkt ho oss. Dersom en ukomplisert ørebetennelse kommer igjen og igjen, og blir kronisk tenker vi på andre årsaker som kilden til problemet.
Halthet
Halte hunder og katter er et vanlig problem. Både katter og hunder er aktive dyr som løper mye, beveger seg brått og noen ganger uvørent. En del raser er i tillegg avlet til å ha en fasong på bena som ikke er spesielt gunstig. Halthet som kommer plutselig, og som ikke er så voldsom at dyret overhodet ikke vil ta støtte på benet, kan man se an en periode. Dersom det ikke blir bedre raskt, og i løpet av en dag eller to, bør man ta kontakt med dyrlege. Dersom dyret derimot går på tre ben skal man vurdere om ikke man bør dra til veterinær samme dag. Det kan være brudd, skader på leddbånd eller infeksjon i leddet. Den vanligste årsaken til halthet hos katt er faktisk bittsår som blir infiserte og danner byller. Disse er svært smertefulle, men blir fort bedre når veterinæren får åpnet byllen, renset og behandlet med antibiotika. På eldre dyr og dyr med dårlig benstilling er forkalkninger og giktproblemer i ledd eller rygg ikke uvanlig. Dette er haltheter eller stivheter i kroppen som kommer mer snikende. Vi anbefaler at du tar kontakt med dyrlegen dersom hunden eller katten din ikke lengre er like smidig i kroppen eller blir halt innimellom.
Atferd
Hunder og katter er dyr med mye instinkter i seg, de kommuniserer både med kroppsspråk og lyd, akkurat som mennesker. De kan ikke tenke rasjonelt på lik linje med et menneske, og ingenting av vårt kroppsspråk eller verbale språk kan de fra før av når de kommer inn i vår verden. Alt de kan forstå i utgangspunktet er de signalene som de instinktivt forstår samt det språket de har lært av mor og kullsøsken. Vi på Sørlandets Dyreklinikk er opptatt av at menneskene må lære seg å forstå dyrene og deres naturlige atferd, og ta utgangspunkt i at siden det er vi som kan tenke rasjonelt og forstå konsekvenser er det vår oppgave å lære oss å forstå kjæledyret vårt, ikke omvendt. Det vi kan forvente at kjæledyret vårt forstår av språket vårt er det vi har lært den. Vi må derfor bruke mye tid når valpen eller kattungen er ny i hjemmet vårt på å lære den de ordene, tegnene og reglene som gjelder hos oss. Vi anbefaler derfor alltid at man går på valpekurs med valpen sin, og dersom du har skaffet deg en kattunge bør du i det minste ta deg tid til å lese om katteatferd, og på den måte lære hvordan dere kan få et best mulig samspill med katten. Ikke alle katter og hunder er likevel like enkle å forholde seg til. Noen hunder er redde, aggressive, stressede, redde for å være alene hjemme eller liknende. En av våre veterinærer er utdannet instruktør ved Torleif Lundquist hundeskole med fokus på problemadferd, og en av våre dyrepleiere er utdannet instruktør ved NKK, trinn 1 med påbygning innen adferd og hundepsykologi. Sistnevnte holder stadig kurs, både for voksne hunder og valper, det er bare å ta kontakt for å høre hva slags kurser som er på trappene. Dersom problemet med hunden ikke lar seg løse hos henne kan vår veterinær ta en titt på hunden og se om det har sammenheng med noen fysiske plager. Dersom det kan utelukkes hender det i sjeldne tilfeller at vi setter i gang et program med trening i kombinasjon med medisinering for å få bukt på problemet.
Forgiftninger
Det hender en sjelden gang at spesielt hunder får i seg giftige stoffer. Det vanligste er at de får i seg sjokolade eller rottegift, men også andre giftige midler som vi oppbevarer i husholdningen vår samt medisiner og narkotiske midler kan hunder kjapt få i seg dersom den er av typen som spiser det den kommer over. Dersom du oppdager at hunden din har spist store mengder sjokolade (jo mørkere sjokoladetype eller jo mindre hund, jo mindre mengder sjokolade tåler den) eller rottegift bør du forsøke å fremkalle brekninger hos den. Dette kan gjøres ved at du legger ei god klype med salt langt inn i svelget/ på bakerste del av tungen på den. Forhåpentligvis kaster den da opp, og er det under to timer siden den spiste giften vil det aller meste fremdeles ligge i magesekken og komme opp. Et tips, hvis du har tid, kan også være å gi den en god porsjon grøt, kokt spaghetti eller liknende først, da har magen noe å jobbe med, og den kaster lettere opp. Hvis ikke du klarer å fremkalle brekninger selv, eller dersom det er gått mer enn 2 timer siden inntaket bør du kontakte veterinær. Veterinæren har midler som kan gis i sprøyteform for å fremkalle brekninger, og vi har også motgift mot opioider og morfinpreparater. Det er imidlertid viktig å IKKE forsøke å fremkalle brekninger dersom hunden har spist noe etsende! Veterinæren vil for øvrig vurdere ut fra hvert enkelt forgiftningstilfelle hva som er hensiktsmessig behandling videre. Er du usikker på om hunden eller katten din har fått i seg store nok mengder rottegift, sjokolade eller liknende til at det er giftig for den bør du heller ta kontakt en gang for mye enn en gang for lite. På Giftinformasjonssentralen, telefonnr 22591300, er de også svært behjelpelige, også når det gjelder forgiftninger av dyr.
Huggormbitt
Spesielt på våren, når huggormene kommer frem fra dvalen, men før det er så varmt at den kjapt kan komme seg unna når hunden din kommer luskende, blir mange hunder bitt av huggorm. Det første du skal se etter dersom du mistenker at hunden din er bitt av huggorm er om det er to stikksår med 1-2cm mellomrom noe sted på kroppen, vanligvis blør det bittelitt fra sårene. Det er vanligst at hunder blir bitt i ansiktet (de er o så nysgjerrige, og kan ikke la være å stikke nesa si opp i ting) eller på bryst og labber. Ikke alle huggormbitt er giftige, men er du sikker på at hunden din er bitt anbefaler vi alltid å ta kontakt med veterinær. I enkelte tilfeller blir det bare en lokal hevelse i bittområdet, mens andre ganger reagerer hunden allergisk og går i sjokk. Anafylaktisk sjokk er den alvorligste formen for sjokk, da blir blodtrykket så lavt at hunden mister bevisstheten, slimhinnene blir helt hvite og pulsen rask, og i verste fall kan den dø. Denne typen sjokk inntrer oftest raskt etter at hunden ble bitt, som regel etter 30-60min, men noen ganger senere enn dette også. Når hunden din blir bitt av huggorm bør den innledningsvis holdes i ro, bær den helst til bilen, eller gå evt i sakte gange for å unngå å få opp pulsen og dermed spre giften fort rundt i kroppen. Huggormgiften kan være skadelig for nyrene, og vi anbefaler alltid at hunden legges på intravenøs væsketerapi innen 18 timer etter at den ble bitt, for å skylle ut giften av kroppen så fort som mulig, og dermed begrense skaden på nyrene, selv om hunden for øvrig virker uaffisert av bittet. Nyreskadene kan gjøre seg gjeldende lenge etter at hunden ble bitt, gjerne år etter, og gir tegn som økt drikkelyst, hyppig urinering og kvalme. Videre pleier vi å behandle med antibiotika for å forebygge at det går infeksjon i bittsårene, i verste fall kan det gå koldbrann i slike sår. Dersom hunden viser tegn til å gå i sjokk (økt puls, blodtrykksfall, hvite slimhinner, sløvhet etc) behandler vi også med kortison for å begrense ødemer i hjernen. Man har i mange år gitt hunder kortisontabletter (såkalte huggormtabletter) i felt dersom hunden ble bitt av huggorm. Man har imidlertid liten eller ingen dokumentasjon på at dette hjelper på prognosen. For at kortisonen skal være effektiv bør den gis i store nok mengder og i injeksjonsform slik at konsentrasjonen i kroppen raskt kommer opp i virksomme mengder. Vi på Sørlandets Dyreklinikk anbefaler derfor heller at du kommer til klinikken så fort du kan enn at du gir disse tablettene.
Bilsyke
De aller fleste dyr som blir bilsyke blir det fordi de stresser seg opp i bilen. Det aller beste tipset for å unngå å få en bilsyk hund eller katt er derfor å venne den gradvis til å kjøre bil. Dette gjør man med å begynne helt i det små; ta hunden med ut i bilen en tur uten å kjøre noe sted. Øk etter hvert lengden på oppholdet, start bilen, kjør etter hvert små turer og øk lengden på turene gradvis. Dersom dette ikke hjelper, kan det ofte være en ide å ha hunden i et bur slik at den har gode vegger å støtte seg på underveis, sett buret så høyt at den kan se ut av vinduet. Katter roer seg oftere dersom de overhodet ikke kan se noe ut. Det er derfor lurt å ha dem i et bur som står stødig og legge et teppe over buret. Hvis ingen av disse rådene hjelper går det an å kjøpe Postafen reisesyketabletter på apoteket å gi minst en time før avreise. Husk da at doseringen må stå i forhold til dyrets størrelse. Dosering til katt som til babyer og til hund som til baby eller barn avhengig av hundens størrelse. Har du fremdeles en bilsyk hund eller katt anbefaler vi å ta kontakt med en veterinær.
Kuttskader
Kuttskader kan være så mangt, alt i fra et lite rift til store dype kutt. Dersom kuttet knapt er gjennom huden kan det sannsynligvis gro av seg selv så sant du passer på at dyret ikke slikker på såret og ellers sørger for å holde såret rent. Vi anbefaler å rense med sterilt saltvann som du kan kjøpe på apoteket. Hvis kuttet er godt gjennom huden, under poten, i nærheten av et ledd eller gammelt og infisert anbefaler vi at du tar kontakt med veterinær. Husk at sår som skal sys må sys så raskt som mulig, det er ikke gunstig å vente til dagen etter fordi gro evnen til såret da er nedsatt og såret må revideres før man syr. Dette øker kostnaden for deg i tillegg til at det øker faren for at såret blir infisert. Hvis hunden eller katten din kutter seg så det styrtblør gjelder de samme reglene som på menneske; trykk på en god kompress (i verste fall bruk genseren din eller sokkene dine) og bandasjer hardt over for å stoppe blødningen. Kom deg til nærmeste dyrlege før dyret mister for mye blod.
Heteslag
Husk at hunder og katter er like ømtålige for varme som oss mennesker. Selv om de også frivillig kan legge seg i solen og sole seg, tåler de ikke å bli stengt inne i en varm bil. I Norge, hvor ute temperaturen sjelden blir tropevarm er det fort å glemme at bilen fungerer som et drivhus hvis den står parkert i solen, og at temperaturen inni en bil kan blir skyhøy selv ved moderate temperaturer utendørs hvis den står parkert i sola. Parker derfor alltid i skyggen, og la et par vinduer stå åpne for gjennomtrekk dersom du er tvunget til å la dyret ditt igjen i bilen men du selv gjør et ærend. Dersom du kommer over en bil med dyr (eller mennesker) innestengt i solsteken må du gjøre en kjapp vurdering av situasjonen. Dersom dyret begynner å vise tegn på å være påkjent, de blir som regel først tydelig stresset og etter hvert mer apatiske, kan det lønne seg å ta bilnummeret og skaffe til veie telefonnummeret til bilens eier slik at du kan ringe og gi beskjed. Dersom dyret ligger flatsides uten å reagere nevneverdig når du banker på vinduet er det snakk om nødhjelp; knus et vindu! Når du har fått ut dyret bør det legges i skyggen, du kan gjerne forsiktig helle over ei bøtte med moderat kaldt vann og så kjøre den til veterinær. Der vil den bli væsket opp og ellers få den behandling som vurderes som nødvendig. Dersom du ikke får kontakt med dyret overhodet bør vurdering av respirasjon og puls og eventuell førstehjelp igangsettes. Les mer om det på avsnittet om drukning.
Drukning
Av og til ramler også hunder og katter på vann. Heldigvis er de dyktige svømmere, og klarer som regel å holde seg flytende en god stund. De vil likevel, på samme måte som oss mennesker, raskt bli nedkjølt i kaldt vann og de holder heller ikke ut veldig lenge hvis de ikke finner et sted å redde seg i land. Hvis du kommer over et dyr i vannet som ikke lengre er ved bevissthet må du jo først få det på land. Hold det deretter med hodet lavt og forsøk å tømme luftveiene for vann og trekk tungen godt ut for å gi frie lufteveier. Legg dyret med høyre side ned. Sjekk om dyret puster, det ser du lettest ved å kikke på brystkassen. Beveger den seg opp og ned? I så fall puster den. Hvis den ikke puster må du sjekke om den har puls. Det kan man ofte kjenne ved på legge håndflaten på brystkassen på venstre side inn under albuen. Hvis ikke hjertet slår kan du gi hjertekompresjoner på samme måte som på menneske; ha dyret liggende på hardt underlag, fremdeles med høyre side ned mot bakken og komprimer med rette armer (ta hensyn til dyrets størrelse, en liten katt trenger ikke harde kompresjonene, en stor hund må ha samme styrken som på et voksent menneske) 30 kompresjoner og deretter blåser du inn luft med munnen din i neseborene. Pass da på å holde dyrets munn lukket. Blås inn luft 10 ganger og gi igjen 30 hjertekompresjoner før du atter en gang blåser luft i lungene. For å vite at munn-til-munn metoden gjøres riktig skal du se at brystkassen hever seg når du blåser inn. Når brystkassen har hevet seg godt har du blåst inn nok luft. Du må selv vurdere hvor lenge du vil holde på, men gi ikke opp før etter 5-10 minutter i alle fall. Husk å telle høyt mens du komprimerer, det er fort gjort å komme ut av tellinga. Rop på hjelp og vurder om dere skal fortsette i en bil mens dere kjører til veterinær. Husk at dyret sannsynligvis er nedkjølt etter oppholdet i vannet, tørk det godt og pakk det godt inn i tepper mens dere holder på. Lykke til!
REPRODUKSJON HOS HUND
av Anne Iris Jenssveen
Løpetid
En tispe får normalt sin første løpetid når hun er mellom 6 og 9 mnd. gammel. Deretter med 6-7 mnd. mellomrom. Den ideelle parringsalder hva angår fruktbarhet og færrest problemer i forbindelse med fødselen er når tispen er 2-3 år gammel. De fleste tisper har løpetid i ca. tre uker og viser seg ved at vulva svulmer opp i første del av løpetiden. Blødningene markerer en ,forandring i livmorens slimhinne, som forbereder seg til å motta befruktede egg. De første dagene av løpetiden vil fargen på blodet være mørk rødt for deretter å lysne til svakt rosa i den midtre del av løpetiden. Hevelsen av vulva vil ved dette tidspunkt reduseres, og tispen vil da være mottagelig for hannhund og la seg pare. Dette vil være i tidspunktet 8-15 dag så variasjonene kan være store. Ved å kjenne på vulva i første del av løpetiden, ved å legge fire fingre rundt vulva og klemme forsiktig, vil man kjenne en ”ring” som kjennes relativt hard ut. Det indikerer at det er for tidlig til å pares da det blir vanskelig for hannhunden å trenge igjennom. Kjenner man etter igjen mellom 8-15 dag, vil man kjenne at ”ringen” er myk og fin og at hun nå er klar for hannhund. Noen tisper ”står” for hannhund allerede få dager etter at løpetiden er i gang. Dette viser hun ved å vike halen. Og det kan hun gjøre gjennom hele løpetiden. Men de fleste tisper viker halen kun når de er klare for å la seg pare. Bruker du en erfaren hannhund, vil han men stor sikkerhet vite når hun er klar for paring. De fleste tisper er klare mellom 12-13 døgnet, unge tisper noe tidligere, og igjen eldre tisper gjerne ikke før 15 døgnet, eller gjerne enda senere.
Tjuvparing
Dersom ulykken er ute, kan drektighet forhindres gjennom behandling med Alizine. Dette kan gjøres fra dag 0 til dag 45 etter paring. Det gis to injeksjoner med 24 timers mellomrom.
Ved tidlig avbrytelse av drektighet anbefales ultralydundersøkelse etter 20 dager. Dersom sen avbrytelse, anbefales ultralydundersøkelse etter 8 dager. Intervallet frem til neste løpetid kan forkortes med 1 til 3 mnd. I noen tilfeller kan ny løpetid komme etter 45 dager.
Løpetidsutsettelse
Løpetid kan forhindres ved å gi tispen et preparat som heter Covinan. Dette gis første gang 4 mnd. etter starten på siste løpetid. Neste injeksjon gis etter 3 mnd. Deretter ny injeksjon etter 4 mnd. Intervallet mellom 2 og 3 injeksjon 4 mnd. Videre injeksjon hver 5 mnd. Det anbefales å ikke behandle tisper som skal brukes i avl. Dersom hun av div. årsaker kun behandles en gang, bør man la henne få ha en normal løpetid før hun evt. pares. Det anbefales heller å sterilisere tispen dersom man vil unngå løpetid. Det vil også forhindre henne i å få livmorbetennelse senere i livet ,samt redusere faren for jursvulster, noe som er svært vanlig hos eldre tisper.
Drektighet
Drektighetens lengde er normalt på 63-65 dager. Noen kan føde allerede etter 58 dager, men noe tidligere bør fødsel ikke finne sted, da det er liten sjanse for at valpene overlever. Etter 65 dager bør man oppsøke veterinær for å vurdere keisersnitt. Ved ca. 4 ukers drektighet vil det være vanlig at tispen har noe utflod. Den er gjerne blank og luktfri, men kan også være en anelse gråhvit, uten at noe er unormalt. Den første tiden etter paring , fores og mosjoneres tispen som vanlig. Det er viktig med riktig foring under drektigheten, man bør fore med et tilpasset for for drektige tisper. F.eks. valpefor. Dersom tispen bærer på mange valper, bør foret deles opp i opp til 3 måltider pr. dag. Man øker formengden først de siste tre-fire ukene av drektigheten og dette bør gjøres gradvis.
I god tid før fødsel, bør man ha gjort klar valpekassen, så tispen kan venne seg til å ligge i denne. Den bør være så stor at tispen kan ligge godt utstrekt til alle kanter. Det er lurt å legge en kant rundt alle fire kantene på valpekassen ,med for eksempel kosteskaft ca. 10 cm. fra bunnen og opp, og 10 cm. ut fra veggen. Dette for å forhindre at valpene kommer i klem eller at tispen i verste fall ligger i hjel valper. Tykke og litt tunge tepper i bunnen gjør at mor og barn ligger mykt og trygt. For tynne tepper gjør at valpene kryper under og tuller seg inn i disse.
Valpingen bør foregå i rolige omgivelser. De siste dagene før fødselen setter i gang, vil tispen begynne å skrape, og pese og vise seg urolig for så å falle helt til ro igjen. Hun kan like gjerne prøve å gjemme seg bort, som at hun vil sitte i fanget ditt. Mange foretrekker å ta temperaturen de siste dagene. Den vil synke for så å stige igjen det siste døgnet. Et annet tegn på at fødselen er i gang er at hun vil ut å gjøre fra seg gjentatte ganger, samt at hun går fra foret. Hold henne under oppsikt dersom hun slippes ut løs. Noen tisper kan finne på å gjemme seg bort for å føde i fred. Så lenge fostervannet ikke har gått, er det som regel ingen grunn til bekymring. Følg med på intensiteten av veene. Når fostervannet har gått, bør det ikke gå mer enn ca. to timer til hun har født første valpen. Ved en komplikasjonsfri fødsel, kommer valpene gjerne med et mellomrom på et kvarter og opptil to timer. Valpene er normalt omsluttet med en dobbel fosterhinne ved fødselen. Den bør raskt befris fra denne ved at du stikker hull på den, så at valpen får lufttilførsel. Navlestrengen klippes med en sløv saks ca. 4-5 cm. fra valpens mage. Hold valpen med hodet ned, så slim og fødselsvæske ikke renner ned i svelget på den. Tørk den godt i og rundt munnen med et rent håndkle. Selve fødselsøyeblikket betyr at valpen går fra syretilførsel via navlestrengen og blodet, til å puste med lungene. Tispemammaen vil i de aller fleste tilfeller være inneforstått med situasjonen og ta seg av alt selv. Hun befrir valpen fra fosterhinnen og biter over navlestrengen, samt slikker valpen intenst, til den er tørr og ren. Hun stimulerer valpens urin og avføring ved å slikke den rundt kjønns og analåpning. Den utsettes for en kraftig massasje som stimulerer den til å puste og sette fart på urinering og avføring. Man bør la valpene få die mellom valpingen. Dette setter fart på veene, samt at det stimulerer melketilførselen som styres hormonelt. De fleste tisper spiser etterbyrden som normalt kommer etter hver valp. Er det mange valper, kan man begrense det ved å fjerne noen, da det er risiko for diare ved at hun spiser for mange av disse. Noen ganger kommer etterbyrdene først når fødselen er avsluttet. Når alle valpene er født, vil moren legge seg til ro og la valpene få die. Det er viktig at valpene får i seg råmelken, som inneholder antistoffer, og gir valpene beskyttelse mot infeksjonssykdommer.
Valpens temperatur vil synke noe for en kort tid etter fødselen, og den er ikke i stand til å produsere varme selv. Det er derfor viktig at valpene ligger godt inntil moren som avgir kroppsvarme til disse. Det hjelper ikke med høy romtemperatur. Det må direkte ledes enten via morens kropp, varmeflaske eller en varmelampe.
Når fødselen er vel overstått, bør tispen få et lett måltid samt fri tilgang på drikke. Man bør også vaske / tørke henne ren for blod og etterbyrdrester. Sjekk også at jurene er normalt myke og fine.
Sjekk gjerne temperaturen hennes de første døgnene etter fødselen og se at den er normal.
Etter fødselen vil tispen gjerne ha en del utflod av varierende farge. Dette er rester etter fødselen og kan vare opptil 14 dager etter fødsel, av til noe lengre. Etter hvert forandrer fargen seg til å bli lysere for så å bli helt blankt. Så lenge det ikke er illeluktende eller pussblandet av farge, er dette helt normalt.
Veterinær bør kontaktes dersom:
-Drektighetstiden overskrider 65 dager fra siste parring.
-Kraftige konstante veer i mer enn 30 min. uten at fødsel finner sted.
-Svake veer med jevne mellomrom i mer enn 2 timer uten at fødsel finner sted.
-Ingen veer elle fødselsaktivitet i mer enn 3 timer etter forrige valps fødsel.
-Illeluktende, betent eller blodig utflod.
-Tispen virker nedstemt,sløv eller har feber.
...